Det er ikke lenge siden kunstnere som jobbet med tekstiler ikke ble tatt seriøst som kreative håndverkere. De ble isteden sett på som produsenter og skapere av utelukkende praktiske objekter, som klær for å varme om vinteren, og tepper til isolering av gulv og vegger. Akkurat som male- og tegneustyr, kan strikketøy og tekstil brukes til kreative og estetiske formål, men det tok dessverre lang ting før verden fikk øynene opp for det.
Gjennom mange hundre år ble tekstilkunst redusert til en kvinnehobby i den vestlige verden, på tross av kreativiten og ferdighetene som ble dyrket fram. Rundt midten av dette århundret ble tekstilkunst endelig annerkjent som en egen sjanger, og etter 2000-tallet har interessen vokst enda mer. I det siste har vi sett flere spennende utstillinger med samtidskunstneres tesktilverker. Veving og hekling, samt andre tekstilkonstruksjoner, er igjen i vinden i den moderne kunstverden. Den japanske kusntneren Toshiko Horiuchi MacAdam nyter internasjonal suksess og mange store kunstmuseum har fått øynene opp for den kvinnelige kunstnerens spennende kreasjoner skapt av ullgarn. Kanskje er en del av grunnen til at tekstilkunst har en så bred og mangfodlig tilhengerskare, at det er estetisk vakkert og noe beroligende for øynene, i manges mening. Det meste av tekstilkunst egner seg til og dekorere alle overflater, til forskjell fra for eksempel fotografi og maleri. Garn, tråd og stoff er ikke skjørt, med mindre det er snakk om silke, og man trenger ikke pålegge behandlingen av objekter av denne kusntformen like mange forhåndsregler som andre. Det kan lett fraktes og stilles ut innendørs så vel som utendørs.
Selv om vi nå ser at flere prøver sin lykke i kunstverden, er økonomi som kjent et stort hinder for at noen våger og satse på sine kreative ferdigheter. Noe enhver kunster har frustrert seg over i begynnelsen av sin karriere, er at det er svært vanskelig å komme i gang, fordi man trenger startkapital for å få råd til å bruke mye tid på å skape. En kunstner trenger også mye materialer og plass for å utfolde seg, og dermed ha noe lage en portefølje av. Når porteføljen er lagd, er det endelig noe lettere å tjene penger på arbeidet. Mange velger og låne privat i startfasen, men det er det ikke alle som har mulighet til. Andre søker på stipend, men disse er det dessverre veldig mange om, og som oftest er det bare én person som vinner. Lån i bank og selskaper er derfor noe mange benytter seg av, og centum finans er en av flere som tilbyr slike lån for å komme seg opp og frem.
Problemstillingen omkring kunstneres økonomi er godt illustrert gjennom Jan Christensens verk “Relativ verdi”, som er konstruert av hundre ekte tusenlapper. En annen kunstner fra vår samtid er kinesisk-amerikanske Xiaojing Yan. Yan bruker tekstil for å lage instalasjoner, og skiller seg her fra japanske Horiuchi MacAdam ved at installasjonene ikke har et utilitaristisk aspekt, men kun som utstillingsobjekt, installasjon og estetisk skue.
